Noen ganger er veien like viktig som målet, og slik er det med den vakre Gamle Strynefjellsvegen, som var bindeleddet mellom øst og vest. Skjåk og Lom i øst. Stryn og Sandane i vest. Veien tar en gjennom fantastiske landskap, men er også i seg selv en attraksjon, og et vitne på stor ingeniørkunst fra en svunnen tid. Man skal ikke være mye observant for å kjenne det historiske suset over denne, i moderne øyne, meget smale veien. Den ble bygget med håndkraft på slutten av 1800-tallet. Deler av veien består fortsatt av grusvei og byr med dette på en ekstra utfordring.

Men hvorfor denne veien?

Det var interessen for de norske fjordene som skapte behovet for veien. Turismen vokste til en viktig næring de siste tiårene av 1800-tallet, og med den dukket også ideen om å bygge en vei mellom øst og vest opp. Turismen bygget tidligere helt og holdent på at gjestene tok seg inn til fjordbygdene med båt. Dette trengte et kompliment, i form av en vei, som folk kunne bruke til å ta seg over fjellet. Det skapte også fornyet interesse for bygdene på østsiden av fjellet.

Den gamle veien stod ferdig i 1884 og den byr på store landskapskontrasteDoubtfulSound-Fjordr. Når man kommer fra øst og reiser vestover opplever man landskapets runde former, og minnes om hvordan det ble formet av istiden. Vel opp på fjellet flater det ut og veien passerer idylliske fjellvann med sitt meget karakteristiske turkise vann. Her på om lag tusen meter over havet er man godt over tregrensen og landskapet bærer preg av dette. Kommer man hit med bil, er man nesten bare nødt til å stoppe opp, før turen fortsetter på serpentinveier nedover de stupbratte fjellsidene i vest. Forholdene ligger nemlig vel til rette for en sykkeltur i fjellet, eller en padletur på vannene. men også for spektakulære skiopplevelser sommerstid, for de som ikke er lei snø og vinter.